Samfunnsansvar og pragmatisme

Den gode dagen

Det innovative sykehjemmet: 
Smestadhjemmet har tenkt nytt rundt eldreomsorg. Og skapt et hjem med stor trivsel.

Om sykehjemmet er privat eller offentlig, er ikke viktig. Alle kluter må til for å løse oppgavene foran oss, og diskusjonen bør heller handle om kvaliteten på tjenesten.
JANNE SONERUD
Tekst: Lars Lønnebotn. Foto: Thomas T. Kleiven.

Ny kantine, kunstutstilling, planlegging av bibliotek med bar, eget utdanningsakademi og spa. Smestadhjemmet og Unicare omsorg har gått nye veier for å skape trivsel blant beboerne.

– Jeg har det så fint her. De behandler meg som en dronning.

Anne-Marie Trøen (91) beveger seg med gåstol bort korridoren og mot heisen, i front for avdelingen i tredje etasje. Stemningen er god, sola skinner og snart skal flere av
beboerne her på Smestadhjemmet på tur til Nordmarka.

– Jeg går utfra at vi får vafler? sier en mannlig beboer høyt.

Først svarer ingen, men så kommer det fra Anne-Marie:

– Det blir ingen ordentlig tur uten vafler.

Noe har skjedd på Smestadhjemmet

Siden Unicare overtok driften i 2014, har sykehjemmet oppgradert bygget, økt dekningen av fagpersoner og effektivisert driften. Resultatet av dette har slått ut i det som er det viktigste et sykehjem gjør: Å skape trivsel og trygghet hos beboerne.

– Vi har en bevisst tenkning på kvalitet i alt vi gjør, der det viktigste er å ha beboeren i fokus, sier Anne Limi Lind, daglig leder ved Smestadhjemmet.

– Det vi gjør skal synes. Det første jeg vi sier til pårørende, er ofte: «Vi vil det samme som dere: At ditt familiemedlem skal ha det bra». Og pårørende er godt fornøyd med den menneskelige kontakten vi har med beboerne, de blir hørt og aktivisert. Her lever de sitt liv videre, de er ikke bare pasienter.

Nå står hun på balkongen der lyden av fuglekvitter og lukten av nyslått gress danser gjennom luften. To dvergkaniner leker i et bur, og en grønn skog kretser rundt hjemmet. Snart skal en barnehagegruppe komme og synge sanger så selv
stivbente eldrehjembeboere løsner opp. 

– Vi er en del av et flott nærmiljø, og vi ønsker at enhver kan komme inn her. Vi arrangerer konserter, folk kan komme utenfra og spise middag i den nye kantina og se kunstgalleriet vårt, sier Anne, og legger til: – Det eneste de eldre har til felles er alderen. Vi må se dem som individuelle mennesker med unike behov.

Noe av det første nye beboere på Smestadhjemmet møter, er en samtale med personalet de kaller «Det levde liv».

– Det handler om å bli kjent med personen; hva liker de, hva slags liv har de levd? Utfra det, vet vi hvilke aktiviteter de liker. Det er ikke sikkert alle liker å strikke eller spille bingo, vi må finne individuelt tilpassede aktiviteter, ikke bare gruppeaktiviteter. Så blir vi enige med hver enkelt om en kontrakt for hva oppholdet skal inneholde.

VIPS

VIPS modell som demensenheten
jobber med er:
Personsentrert omsorg, en
omsorgsfilosofi, (Kitwood 1997)
Målet er å sette menneskets
verdi i perspektiv, å finne hvem
mennesket bak pasienten er.
Vi har egne fag og behandlingsmøter
per pasient og utfordring.


V
Verdi uavhengig av alder
eller kognitive ressurser


I
Individuelt tilrettelagt omsorg

 

P

Tar hensyn til perspektivet
til personen med demens


S
Et sosialt miljø der personen
med demens er en del av
fellesskapet

– Dere kaller det «Den gode dagen»?

– Ja, det er vårt varemerke. Det handler om å føle seg trygg i omsorgen og ha en meningsfull hverdag. Komme du hit i 11-tida er det ofte mye liv, skolebarn og barnehagebarn er stadig innom og bruker hagen eller griller i bålpannen. Slike
møter mellom generasjonene er svært givende. 

Unicare har siden 2012 tatt over driften av seks sykehjem i Oslo, og alle har vist en klar forbedring. Janne Sonerud, Unicares direktør for omsorg og hjemmetjenester, tror at de kan spille en viktig rolle når eldrebølgen ruller over Norge de neste årene.

– Om sykehjemmet er privat eller offentlig, er ikke viktig. Alle kluter må til for å løse oppgavene foran oss, og diskusjonen bør heller handle om kvaliteten på tjenesten, sier Janne, som vi også møter på Smedstadhjemmet.

– Og vi har noe å bidra med. Vi har et engasjement, og jeg mener vi evner å snu oss om litt raskere enn de kommunale fordi vi har en strammere organisasjon. Vi har korte beslutningslinjer med delegering av ansvar og fullmakter. Alle våre ressurser går med til sluttbrukeren, beboeren.

– Hvordan jobber dere med å sikre kvaliteten i tjenestene?

– Vi sørger for å lære opp og utdanne våre egne, og har en helhetlig kompetansestrategi vi kaller «Unicare-akademiet». Denne har vi utarbeidet sammen med våre tillitsvalgte. Det starter med en grunnleggende språkopplæring, for kvaliteten i tjenestene er avhengig av god kommunikasjon. Vi har tatt over flere ufaglærte medarbeidere som har deltatt i vår bedriftsinterne helsefagutdanning og fått fagbrev. Det er en vinn-vinnsituasjon for alle parter. «Unicare-akademiet» inneholder også strategi for etter- og videreutdanning for våre medarbeidere, samt lederutvikling for våre ledere.

De 111 beboerne på Smestadhjemmet tas vare på av nærmere 250 ansatte som fyller 115 stillinger. De består av et tverrfaglig team med leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og aktivitører. Som eneste sykehjem i Norge har Smestadhjemmet også kliniske ernæringsfysiologer.

– Hva skiller dere fra et kommunalt sykehjem?

– Hvis vi skal ha livets rett, må vi være like bra, eller helst bedre enn de kommunale. Vi har kortere beslutningsveier, tenker nytt hele tiden og leverer den tjenesten vi sier vi skal levere. Oppdragsgiveren, Sykehjemsetaten, er på kontroll jevnlig – og det liker vi. Vi viser gjerne fram alt vi har fått til, sier Janne og fortsetter:

– Men vi har også i disse møtene gode diskusjoner om hvordan tjenesten kan utvikles. Vi tar med oss gode ideer fra innspill vi får fra Sykehjemsetaten og vi opplever at Sykehjemsetaten tar med seg gode ideer fra oss videre til de kommunale sykehjemmene, sånn at alle lærer av hverandre.

Vi går rundt på hjemmet og får et innblikk i hverdagslivet. På en vegg henger festbilder fra feiringen av 100-år-gamle Randi Liv, andre steder er det barnetegninger og små dikt. En plakat tilbyr pårørende å låne el-lastesykkel, så de kan ta med sin kjære ut på tur. I flere av etasjene er oppussingen i full gang, nye tanker skal settes ut i livet.

– Vi hadde suksess med en fotballpub på sykehjemmet på Manglerud. Her på Smestadhjemmet planlegger vi et bibliotek med pub. Det gjelder å finne det særegne ved hvert sykehjem. 

En av de mest vellykkede satsingene finner vi i første etasje: Spa-avdelingen. Takket være et samarbeid med praksiselever ved hudpleielinjen på Stovner videregående skole, kan Smestadhjemmet tilby en rekke behandlinger, fra kroppsmassasje
og aromaterapi til manikyr og pedikyr.

– Det har vært populært, sier daglig leder Anne og smiler. – Og det er enda et eksempel på en vinn-vinn-situasjon. Vi gir våre beboere et godt tilbud, og elevene får god praksis. Tilbudet er så etterspurt at også de ansatte bruker det.

– Noen mener dere er mer opptatt av profitt enn å levere gode tjenester?

– Vi som jobber her tenker ikke business. Og de som er mest tjent med vår effektive drift, er kommunen. Vi får mer ut av mindre. Vi må ha en driftsmargin, men av overskuddet betaler vi i tillegg skatt til kommunen. Så i rene kroner og øre kommer kommunen best ut.

– I det bildet er det ikke så viktig om et sykehjem drives kommunalt eller privat?

– Det er i hvert fall en avsporing. I en eldreomsorg med store utfordringer er det veldig lite hensiktsmessig å rette fokus mot hvem som drifter tjenesten. All energi bør rettes mot kvalitet og mulige forbedringer. Det fordrer at kvaliteten måles og at det er åpenhet rundt resultatene. Dette ønsker vi i Unicare velkommen. Vi jobber
kontinuerlig med forbedring av tjenestene våre og ønsker samarbeid om veien videre. Vi må utfordre hverandre, uavhengig av hvilket navn det står over inngangsdøra. På noen områder mener vi å lykkes svært godt, noe mener vi å være
godt på vei med og på andre områder søker vi fortsatt løsninger, sier Janne Sonerud.

Og akkurat da kommer seks barnehagebarn gjennom resepsjonen og treffer på eldregruppen som er på vei ut på dagens tur. Flere av de eldre lyser opp ved synet av hoppende og syngende barn, én mann møter ett av barna med en highfive.
Anne-Marie Trøen, som venter på å bli fraktet inn i den ventende transportbilen, ser
barna gå mot balkongen og dvergkaninene. Hun smiler, før hun sier:

– Nå fikk jeg mest lyst til å bli værende her.

- Jeg har det så fint her. De behandler meg som en dronning, sier Anne-Marie Trøen (Foto: Thomas T. Kleiven)
Nede til venstre: - Det er utrolig hva dyr gjør for sinnet, sier Anne-Marie Trøen ved kaninburet på terrassen. Nede til høyre: Tavler som i detaljer beskriver hver beboers ønsker og behov har vært en suksess.
Publisert: 21.08.2017 kl 08:12

Alle artikler

Samfunnsansvar og pragmatisme

- Konkurranse skjerper effektiviteten

– Vi må bruke samfunnets samlede ressurser bedre

Innkjøpsmaktens ansikt

Medisinmannen

Lever av å tenke annerledes

Fürst når det gjelder

Med hjertet på rett sted

Barnehageforlikets mor og far

Eventyret på Alna

Den gode dagen

Omsorg og hygge hånd i hånd

Rehabiliterings-spesialisten

Får sjuke raskare tilbake

Fakta

Last ned hele magasinet (pdf)

Fra lanseringen av magasinet